En tidligere bloggers tilbakeblikk

For de av dere som husker, hadde jeg før en blogg, men som nå dessverre ikke eksisterer. Rundt 2017-18 slettet blogg.no bloggen min, da de skulle fornye seg. Jeg hadde fått beskjed i forkant om å gjøre noen grep, skulle den fortsatt eksistere. Tiden prioriterte jeg til skole for vi hadde nesten ikke fritid og før jeg visste ordet av det, var det for sent. Trist er det at den nå ikke eksisterer, men samtidig så hadde den bloggen oppfylt sin hensikt.

Da jeg lagde bloggen min sommeren 2011, hadde jeg nettopp blitt ferdig på folkehøyskole. Året jeg trodde skulle være et av mine beste, men som i stedet endte med å bli et av mine verste.

Jeg unner ingen det som skjedde meg der, for kroppen min reagerte kraftig på påkjenningene og jeg mistet 80 % av håret mitt. Jeg måtte den sommeren begynne med parykk for å dekke flekkene. Alopecia heter denne hårsykdommen og jeg har levd med den siden, men i dag har jeg den under kontroll. Jeg bestemte meg da for å lage en blogg for å fortelle åpenhjertig om hårsykdommen jeg fikk påvist kort tid etter at jeg kom hjem igjen. Bloggen min fikk da navnet “alopeci” etter hårsykdommen.

Håret mitt vokste ut igjen da adrenalinet endelig hadde roet seg ned, og sakte men sikkert (etter mange overdoser med sink som kroppen sluker, er den under mye negativt stress), kom håret mitt tilbake noe tynnere.

Jeg hadde nettopp fylt 20 og jeg husker hvor ydmykende det var og plutselig ikke ha det håret jeg alltid hadde vært så kjent for å ha. Det var langt og tykt som mange opp gjennom årene misunnet meg for og plutselig var det fratatt meg.

Ikke bare følte jeg at jeg mistet identiteten min, men også mennesker jeg trodde skulle være der for meg, viste seg å være det stikk motsatte av det jeg trodde og det da jeg trengte de som aller mest. Jeg mistet mye, men i etterkant ser jeg at det var en utrenselse som måtte til, skulle jeg nå et nytt nivå og en bedre utgave av meg selv, om jeg da valgte det.

Det var en smertefullt kapittel av livet mitt som gjorde meg til et offer på mange måter og som kunne gjort meg svært bitter, men jeg lot meg ikke spille den rollen i etterkant. Jeg valgte heller å kjenne på sorgen og følelsene og heller bruke den erfaringen til noe bedre og lære av den i stedet for at det skulle slå rot i meg som hat eller bitterhet eller å la meg definere av hendelsen. Jeg valgte å gjøre om dritten jeg hadde fått tildelt om til gjødsel, så jeg kunne så noe nytt og bedre for meg selv i fremtiden.

Sakte men sikkert bygde jeg meg selv opp igjen med å fortelle rett ut, brutalt og rått hvordan jeg hadde det, og det var da jeg virkelig lærte verdien med ærlighet og sårbarhet.

“Sannheten vil sette deg fri” og fri ble jeg.

Bloggen min ble fort lagt merke til og den ble en helg valgt til noe som het “Helgens blogg”, og det var da bloggen min tok fart. Da høsten kom, begynte håret mitt endelig å vokse ut igjen. Jeg fikk ny og kort sveis og en ny og tøffere Kristina tok sakte men sikkert form.

Etter at jeg fikk håret tilbake, begynte jeg å skrive mer om temaer som opptok meg, og flere av innleggene ble lest av mange.

I etterkant var erfaringen av å få alopecia noe av det beste som kunne skje meg, fordi hadde jeg ikke fått den sykdommen, ville jeg ikke funnet ut at jeg likte å skrive så mye som jeg faktisk gjør, eller at jeg faktisk kledde hatter så godt (hehe) og ikke minst en kort frisyre. Men den viktigste lærdommen var den at jeg ikke var håret mitt. Jeg utviklet mer empati for meg selv og andre som sto i samme situasjon og at jeg med mine erfaringer, kunne hjelpe andre, bare med å lese mine ord. Det var som og plutselig få en form for superkrefter.

Det er hele 10 år siden det kapittelet av livet mitt skjedde, og mye har skjedd siden den gangen også.

Nå endelig har jeg nå en ny nettside som jeg kan bruke til flere ting enn jeg gjorde med den forrige. Nå vet jeg dessuten at denne ikke vil bli slettet i fremtiden, med mindre jeg selv skulle velge det.

Jeg gleder meg til å dele mer av livet mitt igjen med dere.

Denne gangen vil heller ikke hovedtemaet omhandle alopecia. Det vil definitivt bli fokus på helse, da jeg pånytt fikk en ny diagnose i fjor. IBS - irritabel tarm syndrom.

Jeg har brukt ett år på å stabilisere meg etter det, og det er først nå at jeg har det overskuddet som skal til for å vise dere hva jeg er god for. Jeg gikk ikke tre år på kunsthøyskole for ingenting.

- Kristina