Hva om… ?

Plutselig tok en gammel sorg over meg. En sorg jeg ikke har vært klar over at jeg har båret på, men som jeg lot komme til overflaten, på tross av motviljen jeg følte og på skammen over at jeg ikke “bør” føle det sånn...


Det som trigget opp det hele, var noen poster jeg tidligere hadde sett på Facebook av gamle kjente fra mitt årskull som nettopp har fylt år. Vi som er født i 1991, fyller hele 30 i år, så da er det ekstra stort for oss, samtidig som jeg nå begynner å føle på panikken over å bli 30.

Jeg har sett en del poster i år allerede. Men akkurat i dag slo det meg litt mer, da min bursdag nærmer seg med stormskritt.

Det raste en tristhet over at jeg ikke kommer til å få slike type hilsninger fra nettopp de på min 30 årsdag, fordi vi ble aldri kjent på den måten.


Det fikk meg til å tenkte på den tiden som har gått.


Disse menneskene fikk jeg aldri en skikkelige kontakten med, men som jeg innerst inne ønsket.

Mange av dem gikk jeg i klasse med. Flere av dem, møtte meg med en fin energi og en varme husker jeg, noe jeg alltid satt pris på til tross for at jeg ikke alltid var så flink til å gjengjelde det.

Men da jeg var et barn og i tidlig tenårene, var jeg ikke mye mottakelig for de fleste.

Om folk bare hadde visst…


Jeg var ofte “hun nye”. Jeg gikk aldri i samme klasse mer enn 3 år av gangen.

(Bortsett fra mine første skoleår på Gjøvik).

Mange prøvde å inkludere meg husker jeg, men jeg ble rett og slett litt overveldet over den type av oppmerksomhet.

Jeg kom fra en landsdel lengre sør i Norge hvor den type kultur ikke akkurat var vanlig der, da jeg flyttet til Nord-Norge, bare 10 år gammel (pga en heftig skilsmisse mellom min mor og far).


Jeg var mye skeptisk husker jeg til andre mennesker. Jeg klarte ikke helt å se forskjellen på genuint gode intensjoner fra folk dessverre.

Folk misforsto meg, på bakgrunn av hvordan jeg responderte.


På tross av alt jeg bar på, trives jeg på lille Bardufoss. Jeg hadde allerede tanter, onkler og søskenbarn der som jeg kjente godt og mine søskenbarn var på min alder. Jeg hadde en viss trygghet da vi flyttet nordover.

Jeg hadde likevel ikke fått de rette verktøyene som skulle til da andre prøvde å være hyggelige. Jeg slapp inn kun noen få.


En sunn og god selvfølelsen og selvtillit hadde jeg ikke på den tiden, som mange hadde på min alder. Barn som har det gjør det generelt bedre på skolen, er ofte mer populære og god i en sport. Jeg husker jeg var misunnelig på andre i klassen om de hadde det.


Hadde jeg hatt selvfølelsen på plass, så ville nok ting vært annerledes og jeg ville møtt andre på min alder på en annen måte også.


Med årene har jeg fått flere av verktøyene jeg da savnet. Jeg tar det som et stort kompliment når andre mennesker er litt nysgjerrig på min historie og på hvordan jeg før ble oppfattet.

“Du sjenert? Du er en av de mest åpne menneskene jeg har møtt.”

Det føles ut som en seier for meg.


Min historie definerer ikke meg, men likevel har den formet meg til den jeg er i dag.


Jeg har kommet meg så utrolig langt siden den gangen jeg var et usikret barn og tenåring og jeg er utrolig stolt over den personen jeg har blitt.

Men noen ganger, ja som nå, så undrer jeg på: “Hva om… ?”


Hva om vi eksempel ble boende på Bardufoss i ungdomstiden min? Hva om mamma ikke fikk ny jobb i Tromsø og vi ble værende? Kanskje jeg ville fått en bedre kontakt med de som kun ble bekjente for meg i dag. Det blir bare spekulasjoner. Det ble som det ble.


Likevel. Å bli røsket bort fra noe som hadde begynt å bli trygt og bli på nytt satt i enda et helt nytt miljø, ble overveldende for meg minnes jeg godt.

Jeg måtte på nytt bli kjent med masse andre mennesker da i en by der folk er mer skeptiske til nye folk (spesielt folk fra sør i Norge). I tillegg måtte jeg takle at kroppen min var i utvikling.

Hormoner florerte, kvisene begynte å tyte ut og jeg måtte håndtere at også andre i den nye klassen min og slit med hormoner og andre personlige problemer.


Jeg opplevde i tillegg å bli mobbet på ungdomskolen, trakassert, spent bein på i gangen, blitt kastet stein på etter at skoledagen var over, ble frastjålet penger av og til fra medelever. Jeg var vitne til slåsskamper, lærer som ble slått ned av elever.… Og elever som generelt titt og ofte satt fyr på doen og bokhyller, slik at vi måtte bære de tunge bøkene vår hver vei hjem fra skolen (som igjen resulterte i at jeg i ung alder slet med ryggplager og spenningshodepine.)


... men kanskje mye av det samme ville ha skjedd meg på Bardufoss ungdomskole likevel? Igjen det blir bare spekulasjoner.


Hvordan skulle jeg klare å utvikle noe form for en sunn og god selvfølelse med alt dette hengende over meg på den tiden, samtidig som jeg skulle være mottakelig for andres tilnærming?


Sorg er virkelig mer kompleks, det har jeg skjønt, men nøkkelen er å la det komme opp. La det bli sett og plutselig før man vet ordet av det føles det lettere og det slipper taket.


Hva du føler er hva du helbreder!


Det ble som det ble og jeg hadde aldri utviklet så mye empati og sympati for andre som sliter, om det ikke var for alt jeg har vært gjennom. "Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe!", som min mor bruker å si.


- Kanskje du også har følt og opplevd noe av det samme? Del gjerne.

- Kristina

131 views0 comments

Recent Posts

See All