Karantenejenta

Updated: Mar 13, 2021

Denne uka har det skjedd mer enn jeg hadde regnet med.


Tidligere har jeg skrevet i et innlegg, at det var en del jeg var nødt til å ordne opp i nå som jeg først er hjemme. Jeg har allerede handlet på mye av de tingene som jeg hadde nødt til å ta tak i. Blant annet fikk jeg noe uventede beskjeder også fra Nav i starten av uka som har skapt mer hodebry. Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege som hjelper meg der.


Jeg besøkte fastlegen min tirsdagen der vi fikk snakket om nettopp Nav og om hva jeg er i stand til videre etc… Men lite visste jeg da at nettopp min lege var smittet av Coronaviruset.


Onsdagskveld, fikk jeg telefon fra et ukjent nummer som viste seg å være i fra kommunen om at jeg nå var satt i karantene, fordi det var påvist smitte på legekontoret jeg var på og de mistenkte at det var den mest smittsomme og muterte varianten av Coronaviruset.


Prøve tok jeg i går, noe som resulterte i en ganske sterk reaksjon. Kroppen min har en tendens til å gå i reaksjon av både blodprøver, sprøyter og av andre type prøver. Ja you name it (skylder på mammas gener, da hun har slitt med de samme type reaksjoner), men lite visste jeg at denne gangen skulle jeg få så voldsom reaksjon at det resulterte i besvimelse. Noe som aldri før har hendt.


Min kjære fetter som jeg altså også bor hos når jeg er hjemme i Tromsø (som også nå er i karantene sammen med meg), var den personen som kjørte meg for prøven og var vitne til at jeg svimte av i bilen da jeg satt meg inn igjen.


Jeg kjente en voldsom reaksjon og at det plutselig ble helt svart. Adrenalinet hadde altså fått en så stor fart i systemet mitt. Alltid før har jeg klart å hente meg inn igjen slik at jeg akkurat ikke svimer av, men denne gangen ble det for mye for meg!

Da jeg begynte å komme tilbake til meg selv, trodde jeg at jeg hadde vært borte i kun noen få sekunder, men jammen var jeg borte mye lengre enn det. Han sa jeg var borte ca 1 minutt. Hørselen min kjente jeg forsvant og kom gradvis, da bevisstheten min kom tilbake.


Bilturen hjem som tok ca 25 min, men den var alt annet enn hyggelig tur. Jeg ville kaste opp, gå på do, ta av meg klærne. Det føltes ut som kroppen var på tur til å brenne opp.

“Faen heller altså om jeg nå får Corona! Det hadde jo bare vært toppen av kransekaken!”


Jeg har ellers ventet på svar i hele dag, men fortsatt har jeg ikke fått noe svar.


Nå håper jeg bare på at alt har gått bra og at prøven er negativ! Jeg har ingen magefølelse som tilsier at jeg har fått viruset.

Min lege og jeg hadde på oss munnbind da jeg hadde timen min.


Livet er virkelig ironisk. Jeg trodde jo det var slik at man gikk til legen sin for å bli frisk. Ikke for å bli syk! Haha.

Men når det er sagt, så hadde alle på legekontoret blitt vaksinert, så da kan man ikke vite at man bærer smitte heller.

Nå håper jeg bare alt er bra med den stakkars legen min.


Vel vel. Mitt liv dere i et nøtteskall.


Blir en del rolige dager på meg fremover.


-Kristina


53 views0 comments

Recent Posts

See All