Tiden min i karantene er snart over

I morgen er jeg fri igjen til å vandre på butikken eller besøke venner.

Testen min var heldigvis negativ og jeg har ikke hatt Corona eller hatt noe tegn på det heller.

Jeg har fått brukt tiden min godt i karantenetiden min. Jeg har gått noen lengre turer med hunden (med god avstand fra andre selvfølgelig), ryddet gjennom gamle bilder, sett noen gode filmer og sovet når det har passet meg.

Men det viktigste er at jeg endelig ble “ferdig” med selvportrettet mitt.

Ferdig blir jeg vel aldri når jeg lager noe, men et sted må grensen gå.

Selvkritikken til mine egne verk, kan fort bli stor og det er langt i fra at jeg poster alt jeg lager. Mange tegninger og malerier står halvferdige i et hjørne, fordi jeg ble rett og slett lei prosjektet, eller at prosjektet ikke gikk helt som jeg ville og jeg fant heller noe annet som jeg ville bruke tiden på.

Det er ikke alt jeg lager som jeg føler er verdig å kaste lys på.

“Sjekk det her dritt prosjektet mitt som jeg ikke fikk til. Se hvor mye selvdisiplin jeg har da dere til å bli ferdig… NOT!”

Det er ikke akkurat slik jeg vil fremstå. Som en håpløs kunstner som ikke har selvdisiplin etc.

Man poster så og si kun det beste av det beste på sosiale medier. Det gjør nok du og.

Høydepunktene i livet ditt. Det som går bra! Jeg vil i alle fall at kunsten jeg lager er optimal i forhold til mine standarder. Noen kan vel kalle meg en perfeksjonist, men jeg liker å pushe meg selv.

Samtidig er det litt viktig å vise dere alt også. Både det jeg er fornøyd med, men og det jeg er mindre fornøyd med og sliter med. Jeg skal bli flinkere til å dele det med dere også.

Da viser jeg dere hele bildet, ikke kun de små bitene der ting virker så bra og at jeg har så kontroll over det jeg driver med. Sannheten er en helt anen.

Livet generelt er en dans på roser, fordi rosene har torner.

Som kunstner tråkker man på torner flere ganger i løpet av dagen når man holder på med et prosjekt. Personlig kan jeg fort bli sliten av det emosjonelle jeg møter på i meg selv og over å konsentrere meg så veldig over det jeg gjør.

Jeg liker å sammenligne å tegne eller å male med det å surfe.

Når du er i sonen og klarer å stå på brettet, er som om tiden står stille. Følelsen gjør deg høy, men du kan når som helst falle av. Men det er i de øyeblikkene når man er i sonen at du blir i ett med alt. Det er da du endelig får “ferie” fra ditt eget hodet og fra dine bekymringer. Ingenting er bedre enn den følelsen.

Når jeg faller av bølgen, kan jeg falle så hardt at jeg må ta meg en lang pause fra alt av tegning og maling, før jeg vil fortsette igjen. Presser jeg for mye, så vil jeg ikke havne i sonen uansett hvor mye jeg vil det. Det må komme naturlig. Du kan ikke pushe det heller og gjør jeg det, kan gleden fort forsvinne. Da er poenget borte med det jeg gjør.

Jeg kan føle at det går veldig bra en dag, men neste dag føler jeg plutselig stikk motsatt. Det er som en evig stor bølge, men det er de øyeblikkene i sonen "i midten", som gjør alt verdt det. Når den perfekte balansen oppstår.

Forresten. Visste du at meditasjon betyr i midten?!

Klem fra meg :)

- Kristina