Tikk takk. Barn - ikke barn

85% ut av mine nærmeste venninner er nå i et forhold og samtlige av dem har alt fått et barn eller prøver å få barn. Flere er allerede på barn nummer to.

Selv de få vennene jeg har som er single, ønsker og drømmer om at de også en dag skal bli en mor. Jeg har kun ei venninne som vil det motsatte. Hun er også i et forhold, men hun ønsker seg ikke barn, selv om om kjæresten hennes i seg selv er pappa materiale.

På tross av at jeg snart runder 30, har kallet etter å bli mor aldri snakket til meg, slik det har snakket til samtlige av mine venninner.

Folk som kjenner meg godt, beskriver meg som snill, empatisk, omsorgsfull, støttende og kjærlighetsfull. Mange har påstått at jeg nettopp ville ha blitt: en god mor.

Likevel har aldri ønsket mitt om å bli en mor vært tilstedte.

Så hvorfor vil jeg ikke bli det, jeg som “på papiret” ville ha passet til rollen?

En gang trodde jeg i starten av 20-årene mine, at mor måtte jeg da bli en dag, fordi det forventes av meg på alle kanter siden jeg er kvinne. Jeg er designet til å bære frem liv. Bærer ikke jeg frem liv, går jeg imot hva naturen vil. Ikke minst vil jeg da knuse familien sine ønsker og forventninger og ta fra de rollen til å bli onkel, bestemor etc.

Så er jeg ikke da litt ego om jeg vil noe annet enn det andre forventer å få fra meg, og vil jeg ikke da føle meg litt alene som da velger bort barn?

Etter mye sjelegransking har jeg endt opp med den samme beslutningen år etter år.

Det er ikke et rett valg for meg å få barn. Dessuten har jeg flere kusiner som har valgt bort nettopp barn og de lever et veldig innholdsrikt og et spennende liv som jeg selv ønsker meg. De reiser verden rundt og gjør masse spennende ting.

Det er så mye jeg dessuten må gi mer avkall på. Som eksempel tid til kunst.

Mye av min fritid og ikke minst alenetid som jeg elsker over alt på denne jord, måtte jeg ha brukt på barnet, men den tiden er hellig for meg. Det er kun med alenetid, jeg da kan hente meg inn og ikke gå fullstendig fra vettet.

Jeg har kjent meg selv i snart 30 år og jeg er den jeg er. Alltid vært sånn. Høysensitiv.

Da vil jeg heller påstå at det er mer ego av de rundt meg som vil pådra meg noe jeg selv ikke vil eller ønsker meg…

Den tiden vi lever i er dessuten en helt annen enn for bare noen få år siden. Vi lever generelt i en veldig usikker tid i møte. Verden er ikke og kommer ikke til å bli den samme etter pandemien. Ikke vil jeg en gang gå inn på dette med klimaendringene.

Ikke ser jeg for meg å være tilbake i en vanlig jobb med det første pga helsa heller, så nei. Ingen barn på meg. Ferdig snakka!

Dessuten tror jeg mange som får barn (ikke alle selvfølgelig), kun får barn fordi de selv ikke har så mye annet som foregår i livet sitt. At de simpelthen kjeder seg. De tenker at det vil bli gøy å få barn…

Heldigvis for meg kjeder jeg meg sjeldent, da jeg bestandig har likt meg i mitt eget selskap. Jeg er en introvert av natur og har et rikt indre liv generelt.

Temmelig sikker er jeg på at jeg er på denne planeten for å skape, men ikke for å skape et eller flere liv. Jeg er her for å gjøre livene til de som allerede er her bedre med min kunst, med mine verdier og generelt med den jeg er.

Man trenger ikke få barn for å bevise at man er et fullverdig menneske eller kvinne nok. Det mener i alle fall jeg.

Har man det ikke bra fra før, så vil et barn bare forsterke ulykken man allerede sitter inne med.

“You are as happy as your saddest child”, husker jeg Dr. Phil en gang sa.

Å få barn, vet jeg med meg selv ville ha gjort meg til en veldig ulykkelig mor. Jeg er en person som lett blir overveldet pga min høysensitive natur og i tillegg har jeg et snev av ADHD. Mye mulig jeg ville glemt ungen i bilen. Distré som jeg er.

Alt av høye lyder setter meg og ut. Jeg må faktisk sove hver natt med ørepropper.

Som dere til nå har skjønt. Det er bare ikke en god idé at jeg skal få barn.

Med så mye ansvar og bekymringer hele tiden for et annet menneske på den måten, ville jeg ikke ha taklet og helsa ville ha raknet fullstendig for meg. Det kan jeg faktisk garantere.

Heldigvis har jeg mine venners støtte og respekt for mitt valg.

Selv min mor støtter min beslutning om at hun aldri vil få noe barnebarn fra meg, for hun kjenner meg og vet veldig godt hvem jeg er. Noe sånt press kunne hun aldri ha påført meg.

Selv hun har syntes det har vært og fortsatt er tøft å være mor. Men ikke bare mor, Alenemor til to. Det er det mye respekt av.

Så jeg må si jeg beundrer alle kvinner og selvfølgelig fedre, som velger å få barn. Det er på veldig mange plan svært så givende også. Såpass skjønner jeg, men det er bare ikke for alle.

Men uten dere, ville det ikke vært liv laga på denne planeten.

Godt vi er forskjellige, for hadde alle vært og valgt som meg, ville menneskeheten gått under.

- Kristina